Og det var det jeg som sa

Om halvannen uke blir det forbudt å kjøpe sex i Norge. Rett og slett.

Og jeg kunne ikke vært mer uenig.

Det er klart at det å leve av å selge kroppen sin, er langt ifra det de fleste av oss kunne tenke oss å drive med, og man kan nok spørre seg hva for et samfunn vi lever i hvor det faktisk er et marked for dette.
Når det er sagt, så er jo problemstillingen nettopp denne; det at dette markedet eksisterer, og hvordan man velger å forholde seg til det. I mange år har man i Norge satt på skylappene og latt som ingenting. De prostituerte kan ikke betale skatt og således organsiere seg som hos de andre yrkene her i landet. Utover det har vi brydd oss fint lite.
Men nå har man altså bestemt seg for å gjøre det forbudt å kjøpe sex.

La meg først og fremst få avklart at jeg på ingen måte sier det er greit at russiske menn lurer med seg unge jenter til Norge og tvinger dem til å selge seg her slik at mennene skal tjene penger på dem. Jeg syns trafikking er helt forferdelig, og menneskehandel må for en hver pris forhindres. Dette er problemer som de fleste vestlige land opplever, og de bør ha høy prioritet hos samtlige myndigheter.

Men selve det å kjøpe og selge sex i Norge isolert sett, ser jeg ingen problemer med. Jeg skal prøve å forklare.
Altså; Vi lever i et velferdssamfunn, der enhver borger har krav på både sted og bo og penger til livets opphold. Dette betyr i praksis at det ikke er nødvendig å ty til kriminialitet for å overleve. Det finnes jo selvfølgelig dem som velger å leve livet sitt utenfor denne normen, og det finnes også dem som for eksempel ved narkotikamisbruk, faller utenfor og må forsørge misbruket sitt på ulike måter. Og man kan jo hevde at det er kun slike jenter, heroinvrakene som vil henfalle til det å selge sin egen kropp. Jeg skal ikke spekulere i prosentregning her. Således kan man jo også argumentere for at prostitusjonen bør forbys.

Spørsmålet er jo da hva man i så fall løser. Man vil riktignok få det åpenløse salget på gatene til å forsvinne. Jentene kan ikke lenger stå i Prinsens gate og vente på neste kunde. Men vil dette stoppe det faktum at disse jentene fremdeles må få inn penger på en måte, og ser dette som den eneste? Overhodet ikke. Dette vil bare gjøre det vanskeligere for dem å skaffe pengene, og således tvinge dem til å tenke "kreativt". Her vil man for eksempel kunne se at det å ha en hallik kan være en løsning. En mann som kan formidle kontakten, samt å gi jentene et sted å "jobbe".
Hadde man ikke "løst" mer ved å legalisert dette markedet? Hva med å gi jentene retten til å organisere seg, retten til å betale skatt og pensjonspenger, likestilt dem med andre arbeidere? Man ville jo få jentene inn i systemene og mappene, og kanskje til og med ha bedre jobber å kunne tilby dem. Da ville man få kartlagt miljøet, og således også lettere luket ut de mer lysskye aktørene og fjernet deres plass i markedet, slik at det kanskje ikke lenger lønner seg for menneskehandlerne å smugle inn jentene sine. Okey, det siste der er en long fetch, men i mine øyne er det faktisk mulig. Når det nå en gang er sånn at disse jentene ikke ser noen annen løsning, så la dem i det minste få de samme offentlige rettighetene som de andre yrkene har. Man fjerner ingenting. Man vil faktisk bare øke kriminaliteten i landet ytterligere, vi har plutselig helt ny rekke kriminelle; horekundene.

Og så, dersom vi setter alt angående hvem og hvorfor man velger å selge kroppen sin.
Det er lov til mye her i Norge.
Vi kan bruke/misbruke alkohol så mye vi vil. Det er ingen på Rimi eller på polet som vil si til meg at "hei hei hei, du var her og kjøpte en vodkaflaske på mandag også, rolig nå."
Vi kan røyke sigaretter. Vi får lungekreft, KOLS eller lignende, koster staten tusenvis av kroner i behandling, og forpester menneskene og naturen rundt oss. (Men en liten joint på kveldinga, gid larsen! men det er en annen sak)
VI får kjøre bil. Legge livet til de andre i bilen, de i bilene rundt oss, og seg selv i potensiell livsfare. I tillegg ødelegger det kloden vår. Nei, jeg sier ikke at det å kjøre bil er negativt, jeg bare setter eksempler på hva som faktisk er lov i dette landet.
Men å bestemme om jeg vil la fyren gi meg hundre spenn for en blow job, det kan jeg ikke. Det er fullt lov for meg å gi ham en gratis dog.

Og dette er jo det beste; telefonsex. Jeg har selv jobbet som telesex-vertinne, og det er mye av grunnen til at jeg ler meg ihjel av denne nye loven. Det er nemlig fullt lov for meg å ta 30 spenn i minuttet fra en mann for å sitte i telefonen med ham og stønne og fortelle ham om hvor deilig han er og hvor kåt jeg er på ham. Tjene penger på å snakke om sex er altså lov. Tjene penger på å vise seg naken eller bli knullet på bilder er også lov, pornobladene lever jo i beste velgående.
Men om jeg finner ut at jeg heller vil betale fyren for sexen, og ikke bli tatt bilde av; Nei da er det FY FY! Det må jeg gjøre gratis, ellers så er både han og jeg kriminelle.

I don't get it.
Vi lever i en fri verden, og det er 2009 snart folkens. Folk har sex med hverandre for penger, og kommer til å fortsette å ha det uansett hva lovverket måtte si. Man kan si så mye man bare vil at dette er trist og tragisk og uhørt. Men situasjonen er nå en gang sånn at sånn er det.
Spørmålet blir jo da hvorvidt vi skal skaffe landet fler kriminelle å forholde seg til, eller om vi skal gi jentene på gata en sjanse til å leve bedre?

But that's just me.

Julestria. Julestresset. Julekaoset. Kjært barn har mange navn.
Overalt rundt meg klager folk. De klager og klager over hvor stress alt er, hvor slitsomt og stressende alt er.
Men jeg klarer ikke for mitt bare liv å fatte hva som liksom skulle være så jævla stress.

Okey, hva må man gjøre før jul, og hvor lang tid kan man regne med at det tar?

Man må kjøpe gaver. Okey, det kan fort bli endel å gi til for mange, og mange har kanskje dårlig med penger også. Men hvor lang tid tar det egentlig å handle gaver? "Men åh, hva gir man til en som har alt?" og "H*n ønsker seg jo ingenting" klager dere. Vet dere hva jeg fikk av svigerforeldrene mine idag? Det var en presang og et brev, og jeg åpnet brevet idag, selv om det egentlig ikke er lov. Jeg fikk en geit! Svigers har kjøpt en geit gjennom Kirkens Nødhjelp, en geit som skal gis til en fattig familie, sånn at de kan ha nytte av den. Den kan gi dem melk og ost, kjøtt og avkom. Rett og slett gjøre livet litt enklere. DET er julepresangen sin det tenker jeg. Nå forventer jeg ikke at alle skal kjøpe geiter til hverandre, men poenget er at man må tenke med hjertet, ikke med hodet.
Okey, så du har dårlig med spenn, null ønskelister og generelt dårlig fantasi. Og det er her hjertet kommer inn i bildet. En fin julepresang fra en venn kan for eksempel være et innrammet bilde av oss, med et lite kort hvor vedkommende skriver at h*n er glad i meg og er glad for at vi er venner. Jeg hadde i hvert fall blitt like glad av det, om ikke gladere, enn for en dyr pyntevase. Og har man faktisk penger å bruke på gaver, er det også veldig lite som skal til. Ikke tenk på at dere MÅ kjøpe, og at det er kjipt. Tenk på alt dere KAN kjøpe, at dere faktisk har muligheten nå til å gi gaver til de man er glad i. For meg finnes det overhodet ikke stressende å kjøpe gaver, jeg storkoser meg. Jeg er ikke rik, men jo mer jeg handler, jo mer takknemlig blir jeg over at det faktisk er så mange jeg har og er glad i. Og dessuten er det jo ikke sånn at en julegave MÅ være kjøpt 15. desember. Det er lov å begynne i november også. Så det så.

Man må kjøpe inn mat.
Okey, seriøst, hvordan er det stress? Å kjøpe ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt og lignende kan man gjøre på et par dager om man er effektiv. Skal man lage hjemmelaget, er det jo bare koselig å sette av et par dager til å bake og stelle. Hva med en bakekveld med noen venninner? Eller en kveld med julemat-mekking med mor og mormor?
Maten er jo faktisk noe av det beste ved jula, ikke sant? Mmmhm!

Man må pynte til jul.
Som nok er noe av det koseligste jeg vet om i hele verden. Julestjerne i vinduet, adventstake, glitter og røde lys. Det tok meg to kvelder å pynte helt ferdig, og jeg storkoste meg hele veien. Syns du det er stress å pynte til jul, så foreslår jeg at du driter i å gjøre det i det hele tatt. Dersom du ikke syns at tradisjonell julepynt er fint, så går det an å være moderne her også. Jeg for eksempel, har svart juletre med dioder på, svarte dekorasjoner rundt de røde lysene og lyserosa og hvitt girlander. Og så har Hellraiser-boksen fått en liten nisse på seg. Det er sikkert jul inni der også.

Man må finne ut med hvem og hvor man skal være.
"Åh nei, det kommer til å bli fullt hus med unger og besteforeldre og bare stress".
Så drit i det da. Sitt alene på julaften og drikk deg drita på juleøl. Det er helt frivillig. Men kanskje du heller bare burde være glad for at du faktisk har barn og besteforeldre rundt deg, og at du faktisk ikke må sitte alene om du ikke vil det? Jeg for min del kunne ikke vært gladere over at vi får enda en jul med friske besteforeldre og søskenbarn som er hjemme på juleferie. Jeg er klar over at det kan bli litt krøll med hvem som skal være hvor, og man er redd for å fornærme noen. Anhver gang kjørte vi alltid på hjemme mens farmor levde. Anhver julaften med henne, anhver med mormor og bestefar. Nå er farmor borte, så i utgangspunktet blir det jo da meg, søstern, mamma og pappa på julaften anhvert år. Men siden tante og onkel har husrom og hjerterom, feirer hele familien der istedet. Og så har vi kosekvelder og matorgier med andre venner og familier utover i romjula.
"Åh nei, jeg har så stor familie og mange venner." Mhm, fælt, ikke sant?


Og utover det kan jeg faktisk ikke komme på mer som må gjøre. Da har vi altså, skal vi si en uke til gavehandling da, så har man god tid. Si en uke med matmekking og handling også, og det er i hvert fall god tid. Pynte kan man jo si at man bruker tre dager på, en til om du inkluderer treet, som man ofte pynter på lille julaften.
Okey, det blir jo faktisk 18 dager. Men det burde være 18 dager med glede, ikke med tvang.

Jul er frivillig.
Det er helt frivillig å feire jul. "Jeg tror ikke på Jesus". Nei vel, det gjør ikke jeg heller. Jeg tror forøvrig ikke på julenissen heller. Spis mat og kos deg istedet da. "Jul er bare en unnskyldning for å gi hverandre gaver". Okey, og når ble dèt feil? Jeg for min del digger gaver! "Jeg har et anstrengt forhold til mat, og hater derfor julemiddagene og spisepresset". Så ikke spis julematen da? Ja, jeg er klar over at det blir veldig mye fokus på fet mat og store mengder av det i jula. Men det går fint an å spise noe annet også. Få for eksempel mamma til å steke noe kalkunkjøtt til deg? Det er både magert og godt. Det finnes nok av alternativer her også.


Til syvende og sist, og dette kommer vel rimelig godt fram, så elsker jeg julen.
Jeg vil derfor allerede nå ønske dere alle en riktig God Jul!

And I am represented by...




The Withered Lover
You're an unfortunate victim of circumstance. You've lived your life tossed about by the whims of fate. Be careful that you don't lose touch with your true identity.


Bare fordi 13 Ghosts er så forbanna bra.

I lang tid nå har psykiatrien, og da særlig min egen mentale helse hatt et enormt stort fokus i livet mitt, både på nett og irl. Til å begynne med var det en og annen kommentar i en dagbok, og et par bilder som viste en usminket og redd meg. Men gradvis har fokuseringen blitt rettet mer og mer mot det området av tilværelsen min. Selvfølgelig er det godt å få positiv feedbak og støttende ord, og det er godt å kunne snakke med noen, som igjen kan snakke med meg. Men jeg føler at ting har kommet til et punkt hvor jeg føler at det er på tide å snu trenden. Slik jeg ser det har jo trenden med å "være åpen" og "snakke om ting" eksplodert så kraftig at jeg mener det er usunt. Jeg har snakket om dette med sykdomsfokusering før, og det blir bare mer og mer tydelig. Etter min mening har "åpenheten" rundt psykiske lidelser blitt så "åpen" at det grenser til det latterlige. Her skrives det bøker og blogges og legges ut bilder og diskutert opp og ned i mente. Får jeg høre om èn ungdom til som har skrevet en bok om hvor syyyyk vedkommen er/har vært, så tror jeg at jeg spyr. Stygt sagt, men jeg mener det. Som regel er det dårlige bøker det er snakk om i tillegg.

Ting blir ikke,

bedre,
eller mer poetisk

selv om du skriver slikt
med masse luft og glipper

overalt. Å kamuflere
manglende forfatter-

talent med linjeskift er

latterlig.


Okey, nå var jeg slem. Men jeg mener det er på sin plass.
Etter min mening er målet oppnådd nå.
Vi er åpne, og vi snakker om ting. Jeg mener, jeg får jo omtrent daglig brev fra jenter som sliter og vil snakke ut og spørre om råd. Når trenden rundt psykiatrien har blitt så drøy at jenter heller skriver til fremmede på nett som er åpne med at de sliter, istedet for å snakke helsepersonellet de faktisk har rundt seg. Jeg anser i hvert fall ikke meg selv om kompetent nok til å diskutere fremmende menneskers mentale helse. Det er faktisk opp til fagpersonell å gjøre. Uansett hvor mye vi selv er "inne i" systemet, så har vi rett og slett ikke kompetanse til å uttale oss om hva andre trenger eller bør spise av piller. Jeg vet at systemet er overbelastet og at situasjonen ikke er ideell, men det er nå en gang sånn at det er dette systemet vi har. Bruk det.

Ikke misforstå meg her, det er ikke sånn at jeg fordømmer åpenheten. Det er bare som jeg har sagt tidligere, det blir rett og slett for mye åpenhet.

Jeg sa til psykiateren min idag at det jeg ønsket meg mest av alt nå, er ro. For det kan faktisk bli for mye. Det er sikkert mange som er veldig uenige med meg nå, og det er lov til å ta til motmæle. Jeg er alltid åpen for en saklig debatt.

Jeg rotet meg jo helt bort her nå. Men det jeg i hvert fall skulle fram til, er at jeg ønsker er fokusskifte. Jeg er lei av å være "Ronja-borderline-bipolar-ptss-medisiner-blabla"
Jeg vil være Tine Ronja. Jeg er Tine Ronja, og jeg er mentalpasient. Men det går an å snakke med meg om andre ting også. Spesielt om du vil snakke om skrekkfilm.

Så det så.

En kveld var jeg i byen for å møte en gutt. Han hadde hatt konsert med bandet sitt, og vi skulle møtes etter konserten.
Jeg vet ikke hvor godt kjent dere er i Halden. Men det er en døgnåpen bensinstasjon i sentrum. Eksen min bodde over gata for den. Jeg syklet, og tenkte ikke over at jeg kunne støte på ham. Men det gjorde jeg, rett utenfor døra hans. Han tok tak i sykkelen min og spurte hvor jeg skulle. Da han skjønte at jeg skulle møte en annen mann, klikket det totalt for ham. Foran en hel masse mennesker på Esso dro han meg inn i bakgården og lukket døra. Så begynte volden. Han slo, sparket, slepte ansiktet mitt i grusen, prøvde å dra ut piercingene mine. Jeg ropte hele tiden om hjelp. Men ingen gjorde noe som helst. Det stod en masse mennesker på Esso og rundt, og jeg hørte folk snakke seg imellom. Jeg ropte og ropte, men ingen gjorde noe som helst. Jeg kom meg løs lenge nok til å få ringt han jeg skulle møte og si hvor jeg var og at han måtte komme. Heldigvis kom han. Han gjorde så godt han kunne med å roe ned eksen min, og fikk meg til slutt vekk fra ham.
Resten av kvelden husker jeg ikke så mye av, jeg var svimmel og hadde vondt. Men jeg mener å huske at han tok meg med hjem til ham og tok seg av meg.

En tid etterpå satt jeg på kroa, stamstedet vårt, og drakk te. En bekjent kom bort og lurte på hvordan det gikk med meg. Han hadde nemlig vært på Esso den kvelden. Han fortalte også at mange av vennekretsen vår hadde "kjeftet" på eksen min for det han hadde gjort. De kalte ham "konemishanderen" kunne han fortelle. For noen helter.

Jeg og den nye gutten ble etterhvert kjærester. Vi måtte tåle mye fra eksen min i lang tid, alt fra spionasje til trusler.
Men det angår egentlig ikke historien.

INGEN gjorde noe.
De så hva som skjedde, at en jente på 50 kilo ble dratt inn i en bakgård av en kjempe på 120 kilo.
De hørte ropene mine om hjelp, og de hørte ropene fra ham om hva for en forbanna hore jeg var, og at han skulle drepe meg.
Og folk bare stod der! De stod og hvisket seg imellom om det som skjedde. Men de gjorde ingenting.

Det jeg vil fram til er at noen ganger må man involvere seg. Noen ganger må man ta i bruk sin empati og kanskje også sitt mot, og faktisk tørre å ta affære når noe galt skjer. Jeg vil ikke engang tenke på hva som hadde skjedd om ikke den gutten jeg skulle måte ikke hadde kommet.

Helt til sist, nettopp den gutten fortjener stående applaus. Jeg vet at du skjønner hvem du er. :) Jeg skal ikke brette ut med navnet ditt og sånt. Men applaus kjære deg, applaus.

Jeg satt og snakket med Anne Louise på msn her om dagen. Jeg fortalte at jeg ikke hadde sminket meg på flere måneder, og vært generelt softcore i stilen.
"R.I.P. ReplicaPhreak?" skrev Anne Louise.
Og det har fått meg til å tenke litt.
ReplicaPhreak, mitt alter ego i så mange år. Kjælenavnet til den jenta som levde livet hardt og intenst og uten kompromisser. Hun lakket neglene rosa, sminket øynene svarte og gapte over alt av fascinasjon hun kom over. Være seg det var dop, mennesker eller sminke, hun ville ha alt. Og hun fikk det. Og hun nøt det.
Opprinnelig oppstod navnet ved en tilfeldighet en kveld jeg og Kira tenkte på band-navn. Vi hadde bestemt oss for at ordet "phreak" skulle være med. Og plutselig var bare navnet der, "ReplicaPhreak and the loser projcet". The loser project ble aldri noe av. Men ReplicaPhreak ble værende. Hun ble meg og jeg ble henne. Vi levde hardt, og i et miljø der utseende og stil betød mer enn alt annet. En verden der musikken måtte være den "riktige", verdisynene måtte matche og og "hva" du var var viktigere enn "hvem". Ikke for det, det var gode tider. Kjærligheten var der, klubbkveldene var fantastiske og verden smilte til henne.
Så dukket kjærligheten opp på ny. I form av en mann så ulik fra den verdenen hun levde i. Men hun tok sjansen, vendte det gamle livet ryggen, og flyttet til Sarpsborg. Til å begynne med kjørte hun stilen hardt og ga faen i verden.
Men gradvis, nesten umerkelig, kom det fram andre sider, flere nyanser. ReplicaPhreak ble gradvis mildere og roligere. Den svarte sminken forsvant, de korte skjørtene ble lenger, og livet sakket farten.

Nå for tiden er det komfort og ro som gjelder. Jeg er usminket, har øyenbryn, klær basert på komfort og kveldene tilbringes på cafè eller hjemmekvelder med gode venner. Livet er rolig og trygt.
Så på en måte kan man vel si at ReplicaPhreak ikke finnes lenger. I hvert fall ikke i den formen hun tidligere var. Men selv om verden er vendlig annerledes nå, så er hun der enda. Uansett hvor livet fører meg, kommer hun alltid til å være der som en liten "dæsj" ekstra.
For vi er og blir hverandre.

Lenge leve ReplicaPhreak! <3

Idag blir det en kjedelig blogg.
Jeg og Håvard sitter på studioet og pludrer. Jeg har laget masse rensemiddel, og nå står Håvard og setter på etiketter på flaskene. Det var helt sykt mye å gjøre tidligere idag, alle kom på likt ser det ut til.
Jeg drikker fruktvann med kullsyre, noe som får meg til å rape. Når man er på studioet må man rape stille. Dèt er vanskelig det. Og så er jeg tørr på hendene, men fuktighetskremen vi har her er ekkel, så den nekter jeg å bruke. Skal gå innom H&M og kjøpe en etterpå om jeg husker det.
For vi skal nemlig hente Lill i kveld! Jeg gleder meg som en gris. Herregud så godt det skal bli å ha henne hos meg igjen. Jeg har ikke ord engang. Elsker den jenta.

Denne kaninen ligner litt på Tass, bortsett fra at Tass er litt lysere i pelsen. Tass ser litt mer ut som en tøffel når han ligger sånn. ^^

Jeg glemte at jeg hadde en blogg igjen.

Høst er diggere enn varm sommer. Ligge i sofaen inntil Håvard, med stearinslys og taklampen av, og høre regnet tromme på utsiden. Sånn er det godt å leve.
Innimellom river jeg meg løs og sosialiserer.
Life is good.

Sånn ser jeg ut på håret. ^^

I natt tok jeg rett og slett kjøkkensaksa og klippet av meg hele hestehalen. Nok fikk være nok, og verre kunne det uansett ikke bli. Så nå har jeg kort hår. Og utifra tilbakemeldinger ble det slettes ikke ille. ^^
Ellers er jeg sløv i varmen, ikke særlig med tiltak.
Møtte en ny bekjent for første gang. Hun heter Susanne, og er kjempesøt og rar. Det blir nok garantert ikke siste gang vi møtes. :)

Der kan man se, denne hadde jeg helt glemt, igjen.
Vel, da gjør vi vel et nytt forsøk da, alle maser om at jeg burde ha en blogg uansett så.
Like greit å begynne med det siste dagbokinnlegget mitt på Nettby da vel.

"Jeg er selvskader. There, I've said it.


Og jeg HATER ordet "sebrapike". Jeg mener, hva faen? Sebraer har pigmentforskjeller i huden, ikke arr.
Det er jo en fornærmelse mot sebraene.
Jeg hater også hvordan mange selvskadere insisterer på å brette ut emoness i eviglange blogger og forum. Face it, de eneste som får noe ut av å lese sånt, er andre "sebrapiker". Vi er ikke en eller annen jævla eksklusiv klubb. Slikt prat er ikke et hakk bedre enn alle proana og promia sidene. Det vi gjør skal ikke normaliseres. Det er sykelig og skadelig, og det må vi ikke glemme.

"Jeg har like stor rett til å ha kortermet som alle andre", sa en svensk selvskader/forfatter. Jeg er hundre prosent enig. Men tenk over dette:
Jeg har en god del piercinger og tatoveringer. Hver eneste dag opplever jeg at folk snakker til meg, eller om meg når jeg går forbi. Enkelte dager driter jeg i det, og enkelte dager er det jævlig ubehagelig. Men, jeg velger dette selv. Den dagen jeg ikke aksepterer at mennesker rundt meg former seg en mening om hvordan jeg ser ut, har jeg etter min mening ikke rett til å se slik ut lenger. Ganske enkelt fordi; jeg har selv "påført" meg piercingene og tatoveringene. På samme måte som jeg selv har "påført" meg brei rumpe og apelsinhud, som også andre mennesker gjør seg opp en mening om. På samme måte har jeg også "påført" meg arrene mine, og de er dermed selvvalgte selv om de er sykdomsrelaterte.
Den dagen jeg ikke kan leve med det faktum at jeg er tjukk, har jeg heldigvis muligheten til å gjøre noe med det. Det har jeg den dagen jeg vil ta ut piercingene også.
Jeg er klar over at arr etter selvskading overhodet ikke er det samme som piercinger og brei rumpe.
Men det jeg vil frem til, er at i all den tid hvor jeg velger å gå kledd slik at arrene mine synes, må jeg også akseptere at mennesker rundt meg reagerer på dem. Jeg har i hovedsak arrene mine på lårene. Og ja; Jeg er klar overat de er mye lettere å skjule enn arr på armene.
Poenget mitt er at så lenge vi krever at samfunnet skal akseptere samfunnet vårt, må vi også akseptere samfunnet.
Og for størsteparten av verdens befolkning er faktisk det å frivillig skjære opp seg selv ganske så uforståelig, annerledes og skremmende.
Dersom det er vår rett å vise frem arrene våre, er det også menigmanns rett å reagere på dem. Dersom du har tenkt til å bli sint dersom noen spør hva de er, har du ingen rett til å vise dem frem. Vi velger selv hvordan vi vil fremstå for andre. Er du rak nok til å ta eventuelle kommentarer eller stirrense blikk med en høflig og forklarende tone, skal du få vise arrene dine så mye du bare vil. Men kan du ikke det, mener jeg oppriktig at du bør skjule dem.
Vi har etter min mening ikke rett til å bli sinte på mennesker som ikke forstår en sykdom som de ikke selv lider av.
Punktum.

Sånn, angrip meg."


Det stod det der. Så får vi se om jeg får dreis på blogging etterhvert, er rimelig n00b nå ass.

Jeg glemte at jeg hadde blogg igjen jeg jo.

Jeg bor i Bærum nå.
I et bittelite stabbur. Jeg bor her med Kari og hennes mongoloide ilder.
Det er ganske fint i grunn.
Selv om vi roter ganske mye.

Og så er jeg andre steder innimellom også.
For det er ganske lett å savne veldig fine mennesker.

Jeg syns ikke det er fint når:

Jeg ikke får sove selv om jeg skal jobbe tidlig i morgen.
Jeg har vondt i nesa, og i leppa, og litt under det ene øyet.
Jeg har klump i magen.
Jeg klør.
Jeg klarer å kombinere rastløs, sliten og fysen.
Jeg roter inni meg.

Jeg syns det er fint når:

Jeg kan sitte hele natta og spille nytt dataspill og bare drite i alt det jeg ikke syns er fint.

Nå er det veldig lenge siden jeg har fått sove.
Jeg får sove på ugunstige tidspunkter, for det er stort sett på ugunstige tidspunkter at det føles trygt.
Jeg liker ikke å ligge i mørket og stirre ut i ingenting og kjenne etter.
Da sitter jeg heller her og spiller Chuzzle.
Jeg ønsker meg en hamster.

Jeg glemte at jeg hadde blogg jeg.

Klokken er tre om morgenen. Og jeg får ikke sove. Det har jeg ikke fått til på en stund.
Jeg er ikke så lysten på et nytt år.
Nytt år symboliserer liksom nye muligheter, ny giv, nytt perspektiv. Og jeg vet ikke om jeg er noen god representant for noen av delene akkurat nå.
Egentlig skulle jeg ønske at vi hadde åpent 24 timer i døgnet. For da kunne jeg jobbet hele tiden.
Da kunne jeg vasket og ryddet og smilt til kunder og styrt og stelt. Og sluppet å tenke i det hele tatt.

Jeg har lyst til å spare opp litt penger og gjemme meg for en stund.
Frøken Fjong.
Ikke pirk i overflaten min.

Nå er det pizza, sjokoladepudding, potetgull, seigdamer og vaniljesaus i magen min.
Nemlig.

Idag er det litt synd på meg.
Forkjølelse er leit. Men ny rosa boblejakke med matchende lue og skjerf er ikke leit.

Egentlig så skulle jeg slettes ikke ha noen blogg.
Men sånn kan det gikk, sa brura, og det gjorde det også.

Idag er jeg litt sånn syk, og det går så dårlig sammen med hundre små barn som roper "atter du, lærern" i kor, så idag er jeg rett og slett hjemme og gjør ingenting.
Eller, ikke helt ingenting da, jeg har jo faktisk laget blogg.